Avreisedato kommer med blandede følelser

Jeg har nettopp åpnet e-posten jeg har ventet på siden helt siden i mai.

"Du har fått vertsfamilie!" Akkurat det har jeg visst i to uker, men jeg har ikke ant noe om avreisedato, eller når skolen begynte. Det siste sjekket jeg for to dager siden, og fant ut at den begynner 20. august, og jeg håpet at det sto feil, siden jeg kommer hjem fra ferie den 14. august.

Men, på mailen fra Explorius sto det klart og tydelig at skolen begynner da, og i et vedlegg om skolen, sto det at ankomsten min til familien ville være den 18. august.

Så, bare for å gjøre det helt klart, både for deg, og mest for meg selv:

Jeg reiser 18. august. (Hvem vet, kanskje tilogmed den 17., om det blir overnatting i Oslo ellernoe)
Det er 40 dager til. Det er en uke før jeg hadde regnet med å dra. Det er 3-4 dager etter at jeg kommer hjem fra Kroatia.

Gjett om jeg er fylt av en slags blanding av glede, frykt, panikk og forhåpninger.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal gjøre av meg. Det har egentlig ikke vært virkelig for meg før nå. Ikke engang da jeg fikk vertsfamilie gikk det opp for meg at jeg skal dra bort et år. Det begynner sakte men sikkert og gå opp for meg, og dagen jeg får flybilletten dumpa inn på innboksen min, kommer det virkelig til å slå meg, hardt og brutalt, at hele greia er 100% virkelig.

Snakk om å være på etterskudd. Jeg har holdt på med søking og papirer siden jul, og først nå begynner det å demre for meg, et par måneder for sent. Jaja, jeg får håpe at jeg klarer å komme meg på flyet på Langnes, og at jeg ikke holder meg fast i pappa, og nekter å dra. Flyselskapet gir seg vel katta om jeg blir med flyet eller ikke. (Men det gjør neppe pappa, ettersom det ikke er gratis å dra på utveksling, ihvertfall ikke for meg.)

Tromsø idag,

Penicuik imorgen

Det er dette som kalles å gru-glede seg til noe!

Vi blogges!

- Heidrun