Velkommen til Penicuik, Skottland!

Og jeg har herved endra bloggadresse! Blogspot.com aner ikke hva de driver med, og jeg har klart å slette innlegget jeg skrev nylig, så, hvis du vil lese om hvordan utvekslingsåret mitt er, så kan du besøke www.heidrunandrea.blogg.no :)

Tromsø - Edinburgh, null problem!

DA har jeg endelig fått den endelige avreisedatoen, og reiseruten.

Reiseruta ser slik ut:

Tromsø - Oslo - London - Edinburgh.

Flyet går fra Tromsø tirsdag den 18 august, 06:50. Grøss, jeg må opp klokka 4..

Og i både Oslo og London må jeg vente i over 2 timer på neste fly, så jeg krysser fingrene for at bagasjen blir sendt helt frem, slik at jeg slipper å drasse rundt på to gigantiske kofferter på en flyplass jeg aldri har vært på før. (Og da snakker jeg om Heathrow flyplass i London, ikke Gardermoen)

Jeg er fremme halv 6 på ettermiddagen, samme dag heldigvis.

Så, nå er det slutt på uvissheten. Nå har jeg vertsfamilie, avreisedato, og klokkeslett. Jeg har hjemreisedatoen også, som forsåvidt er 10. juli 2010.

Akkurat nå har jeg hue nedi kofferten og prøver desperat og velge ut hva jeg ikke skal ha med meg, så jeg må nesten fortsette.

VI HØRES!

Avreisedato kommer med uvisshet

Ja, da har jeg fått den. Avreisedatoen. Merkelig at alt sånn kommer når jeg er på ferie sånn at jeg ikke kan feire, eller hvasomhelst, når jeg fåt vite det.
Jeg har egentlig visst sånn ca. når jeg skulle dra, det sto mellom to datoer, 17. eller 18. august. Men nå som jeg vet hvilken dato jeg reiser, vet jeg fortsatt ikke klokkeslettet, ettersom jeg bare har fått flybillettene fra Oslo. Og det som er hakke mer irriterende, er at da de spurte om jeg ville reise fra Oslo, Bergen eller Trondheim, så sa jeg Trondheim. Hvorfor i all verden har jeg fått flybilletter fra Oslo da?

Jeg er i en state of nothingness, om det er noe som heter det, for øyeblikket. Nå er det virkelig, nå er det fastsatt, nå er det bestemt. Jeg skal reise den 18. august, og kommer faktisk ikke hjem før den 10. juli. Det er lenge. Det er v-e-l-d-i-g lenge.

Siden i juni har jeg veksla på å glede meg som en gris til å være på nippet til å avlyse hele greia. Nå aner jeg ikke hva jeg føler eller vil. Haha, kanskje jeg egentlig er i en state of snakke som en.. som snakker om følelser. Ikke vet jeg, men akkurat nå vil jeg bare hjem å ligge i senga mi, mens bikkja bøller nede i fotenden. Borte bra, men hjemme best?

Heidrun out.

Doble n'er og stumme i'er

Ville bare skrive et kort innlegg, ettersom det ikke er noe nytt på utvekslingsfronten; jeg skal fortsatt til Skottland, jeg vet fortsatt ikke hvilken dag eller når på dagen jeg reiser.

Men nå har jeg fått klarhet i noe jeg har lurt på siden jeg fikk vertsfamilie. Hvordan i huleste uttaler man navnet på byen jeg skal til?! Jeg skal til Penicuik, og har trodd at man uttalte det Penisuik, ettersom jeg tolket c'en som en s.

Epic fail fra min side. Jeg googla "pronounce penicuik" og igjen beviste google hvorfor det er blitt så himla svært. Det finnes ikke grenser for hva man kan finne ut der! Google hva du vil, og google har svaret.

Der sto det klart og tydelig at det jeg trodde uttales Penisuik, og det er også slik jeg har sagt det til alle som har spurt hvor jeg skal, faktisk uttales Penny-(med dobbel n også)-cook. Men da lurer jeg litt på, hvor kom den andre n'en inn? Og hva skjer med i'en? Hvis man skal uttale "-cuik" som "-cook", hvorfor ikke spare utvekslingselever og turister for trøbbel og kaller byen Penicook? Eller Pennycook?

...Men nå som jeg ser hvordan det faktisk tar seg ut, skjønner jeg godt hvorfor Penicuik ble førstevalget.

Go Penicuik! Lenge leve ikke-eksisterende, doble n-er, og stumme i'er!

Personlig idyll

Det var solnedgang, det var latter, det var sang.
Det var sommerfri, det var sjø og magi.

Jeg vet ikke hva dere forbinder med idyll, men dette bildet er en liten pekepinn på hva jeg mener er idyll. Kall det simpelt, men jeg er vokst opp på landet, og jeg likte det, og liker det fortsatt. Å bo på landet har sine fordeler (og ulemper..), og logisk nok, så lever man et annerledes liv enn det man gjør i byen, som i og for seg kan være bra på mange måter.

Det var sommer, det var sol.
Det var hjerter i brann, blikkstille vann

Alt på denne jord.

På mange måter så vil jeg tro Skottland er ganske likt Norge. Samme klima, samme omgivelser, lik natur, like gater.
Men samtidig er alt så utrolig forskjellig! Hvert eneste land og hver eneste by har sitt eget preg, sin egen historie, og sine egen sjarm. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å få se hvilke likheter og ulikheter Norge har med Skottland. Man rekker mye på et år, det er ihvertfall sikkert.

Minner som aldri vil dø

En sol som farga himmelen rød..

IDYLL!

Avreisedato kommer med blandede følelser

Jeg har nettopp åpnet e-posten jeg har ventet på siden helt siden i mai.

"Du har fått vertsfamilie!" Akkurat det har jeg visst i to uker, men jeg har ikke ant noe om avreisedato, eller når skolen begynte. Det siste sjekket jeg for to dager siden, og fant ut at den begynner 20. august, og jeg håpet at det sto feil, siden jeg kommer hjem fra ferie den 14. august.

Men, på mailen fra Explorius sto det klart og tydelig at skolen begynner da, og i et vedlegg om skolen, sto det at ankomsten min til familien ville være den 18. august.

Så, bare for å gjøre det helt klart, både for deg, og mest for meg selv:

Jeg reiser 18. august. (Hvem vet, kanskje tilogmed den 17., om det blir overnatting i Oslo ellernoe)
Det er 40 dager til. Det er en uke før jeg hadde regnet med å dra. Det er 3-4 dager etter at jeg kommer hjem fra Kroatia.

Gjett om jeg er fylt av en slags blanding av glede, frykt, panikk og forhåpninger.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal gjøre av meg. Det har egentlig ikke vært virkelig for meg før nå. Ikke engang da jeg fikk vertsfamilie gikk det opp for meg at jeg skal dra bort et år. Det begynner sakte men sikkert og gå opp for meg, og dagen jeg får flybilletten dumpa inn på innboksen min, kommer det virkelig til å slå meg, hardt og brutalt, at hele greia er 100% virkelig.

Snakk om å være på etterskudd. Jeg har holdt på med søking og papirer siden jul, og først nå begynner det å demre for meg, et par måneder for sent. Jaja, jeg får håpe at jeg klarer å komme meg på flyet på Langnes, og at jeg ikke holder meg fast i pappa, og nekter å dra. Flyselskapet gir seg vel katta om jeg blir med flyet eller ikke. (Men det gjør neppe pappa, ettersom det ikke er gratis å dra på utveksling, ihvertfall ikke for meg.)

Tromsø idag,

Penicuik imorgen

Det er dette som kalles å gru-glede seg til noe!

Vi blogges!

- Heidrun

En liten PS:

Om du føler for å hjelpe med med layout'en, hadde jeg blitt veldig gla! :) Jeg kan fint lite om blogging, og enda mindre om html-koder, headere og utseende på bloggen, så jeg trenger mildt sagt hjelp. Jeg fant en nødløsning, men vil ikke ha den så fryktelig lenge heller.

Blogges!
- Heidrun

Hei på deg, og hadebra!

Hei igjen!

Jo, det andre innlegge kommer riktignok rett etter det første, men jeg følte bare for å ha "historien bak utvekslingen" som et eget innlegg, uten at jeg helt vet hvorfor.

Hvis du spør hvorfor jeg ville dra på utveksling til å begynne med, så må jeg nok svare dønn ærlig og si at jeg ikke husker. Det eneste jeg vet er at jeg en dag fant ut at jeg ville gjøre noe nytt, noe annerledes (ikke at utveksling er så fryktelig uvanlig), og noe jeg vil huske for resten av livet. Og da er faktisk ikke utveksling det aller verste man kan finne på :)

Hvorfor jeg valgte Skottland derimot, vet jeg veldig godt. (Det skal sies at jeg egentlig ville til Irland, men organisasjonen utveksler ikke dit, så da ble det Skottland, som i bunn og grunn er like greit.) Det er noe med den britiske kulturen generelt, og alle de forskjellige og herlige dialektene som gjør at jeg godt kan tenke meg et år der. I tillegg har (..uten at jeg skal høres for klisjè ut).. landskapet noe spesielt ved seg. Jeg liker det bare, rett og slett.

Eller kanskje det er dette som gjør at jeg ofrer et år i Norge? Hvem vil ikke se mannfolk i skjørt blåse som en gal på noe som egentlig høres ut som en litt forrvirra tuba? Det har en spesiell sjarm, syns du ikke?

Det var en del om og men før jeg fant en organisasjon jeg kunne tenke meg å reise med, og før jeg i det hele tatt fikk søkt. Jeg reiser med Exploruis, som er en ganske ny organisasjon, men jeg har ikke blitt skuffet så langt ihvertfall :) Tiden fløy når jeg første fikk kommet igang med søkingen, og det var full rulle fra dag èn. Det var søknadspapir på søknadspapir, og epost etter epost. Det tok sin tid, og da søknaden endelig (!) var ferdig utfylt og sendt inn, var det rett og slett bare og vente. Jeg er nok en av dem som har måttet vente ekstra lenge, for jeg syns alle de andre jeg kjenner som skal på utveksling har fått både vertsfamilie, og avreisedato på rekke og rad, og jeg sitter med skjegget i postkassa, og har ikke fått noen av delene.

Edinburgh at night, faen som jeg gleder meg!

Det endret seg endelig en torsdag for noen uker siden, den uken jeg var i Hellas faktisk. Jeg var på en av de mange internettbarene (til at det var en utrolig liten landsby, hadde de unormalt mange av dem) og sjekket facebook, hotmail og alt man normalt sett gjør når man er på dataen. Jeg har gått siden begynnelsen av juni og håpet at hver eneste epost kanskje var av typen "Du har fått vertsfamilie!", men allikevel var det det siste jeg forventet og se da jeg åpnet eposten den dagen.

Men jeg hadde like fullt fått epost fra vertsmoren, hvor hun fortalte litt om seg selv og familien, og byen jeg skulle til. Hadde det ikke vært for alle de andre som også sjekket facebook på internettbaren, så hadde jeg hoppet opp fra stolen, og jublet! Jeg nøyet meg med å hyle innvedig, og løpe tilbake til hotellet! (..så snart jeg var ferdig med det jeg kom for å gjøre på dataen til å begynne med vel å merke)

Litt av Pentland Hills

Så nå sitter jeg her. Har mailet litt med vertsmoren, og fått vite litt mer om både dem, byen, og skolen jeg skal gå på. Byen jeg skal til heter Penicuik, og ligger 20 minutter utenfor Edingburgh med bil. Skolen er 5 minutter unna, og elevene bruker uniform, noe jeg gleder meg sinnsykt til! De har en hund på 13 år, og bor like ved en stor park/et friluftsområde som heter Pentland Hills, og slik som det ser ut på bildene, så ser det nydelig ut der, og jeg gleder meg bare mer og mer til å dra!

Penicuik

Så nå sitter jeg egentlig bare å venter på avreisedato, så jeg har noe å forholde meg til. Men jeg tror kanskje den største panikken for å dra kommer nettopp når jeg får vite datoen jeg reiser. Til nå har jeg egentlig bare hatt mindre panikkanfall, og de går som regel fort over. Jeg vet at jeg virkelig vil dette, og at hvis jeg ikke drar, så kommer jeg til å angre på det.

Blogges!
- Heidrun

Første innlegg

Da har jeg laget meg en utvekslingsblogg jeg skal prøve å oppdatere så ofte som mulig! :)
Jeg har en blogg fra før, men det står utrolig mye tull på den, så jeg bestemte meg rett og slett for å lage en ny.

Mer kommer!

ttyl! - Heidrun